Råfiler og hvorfor de kan være et betent tema

Mange har hørt om råfiler, eller RAW files som det heter på engelsk. Interessant nok, selv om det gjerne skrives RAW i store bokstaver så står det ikke faktisk for noe. Det er bare sånn det ble.

Bilde åpnet i redigeringsverktøy som demonstrerer et utvalg av mulige endringer på bildets utseende

En råfil er altså et bilde tatt slik sensoren til kamera plukker opp detaljer. Den gjør dette ved å fange informasjon til hver eneste pixel som da passer på å lagre rikelig med informasjon som går langt ut over behovet for å representere bildet i detaljer som fargenivåer og lysstyrker. Dette gjør at når en fotograf redigerer bildet etterpå er det mye mer detaljer å få frem av et undereksponert eller overeksponert bilde. Man kan til en dramatisk mye større grad faktisk redde et dårlig bilde i råformat.

Dette med å lagre farger og kontraster i pixler er hvordan vanlige bilder i JPEG-format også representeres, men JPEG er et såkalt komprimert bilde. Den oppnår dette ved å sørge for at områder med samme nivå av toner og lys gjerne representeres som litt større blokker enn bare pixler, og ved å fjerne en del av informasjonen lagret i en pixel som ikke er nødvendig for å vise bildet slik det sees med det blotte øye. Dette betyr at om man først bare har en fil i JPEG er det mye mindre informasjon for redigeringsverktøyet å bruke for å endre detaljer uten at det kommer på bekostning av bildet.

Man kan fremdeles utrette en del med bare et JPEG-bilde også, men når man zoomer inn og ser nærmere på resultatet til slutt så er det ganske merkbar forskjell i detaljene, i fargekvalitetene og i støynivået generelt.

Bilde rett ut av kamera til venstre og etter redigering til høyre. Hvis bildet til høyre hadde vært et JPEG hadde vi klart å oppnå noe ca tilsvarende som det til høyre, men det ville gått en del ut over bildets kvalitet.

Hvis RAW er så mye bedre, hvorfor finnes JPEG?

RAW er bra til sitt, men ikke til alt. For å kunne oppbevare så mye informasjon så tar RAW-filer dramatisk mye mer plass på en disk. Et høykvalitetskamera med sterk oppløsning vil ha RAW-filer på rundt 50MB per fil, mens det samme bildet kan representeres i JPEG i god oppløsning med bare 10-15MB. Det er ofte vanlig å også eksportere mindre filer enn dette optimalisert for skjermbruk der hver enkelt JPEG vil bare være rundt 1MB og fremdeles se helt topp ut på skjerm.

Det er heller ikke bare av hensyn til diskplass at man gjerne prøver å ha bildene levert i JPEG. Det er også prosesseringskraft nødvendig for å gjengi bildet hver gang en mobiltelefon eller datamaskin skal åpne alle disse bildene, og i et nettbasert samfunn som vi er i dag er det ofte mye som skal gå gjennom internett også. Da er det gunstig at dataen som skal overføres er så liten som mulig.

Kunder som etterspør RAW

Det hender at kunder ønsker at fotografen skal levere RAW-filer til seg av forskjellige grunner. De er mange, men for å ha nevnt noen: Noen ønsker RAW-bildene fordi kunden selv er fotointeressert og ønsker å prøve å redigere bildene eller iallfall noen av bildene selv. Noen vil ha dem fordi de ser på bildefilene som en naturlig del av hva de kjøper når de betaler en fotograf for jobben. Og noen tenker de kan spare penger ved å kun få en fotograf til å fotografere og levere RAW som kunden da selv kan fikse på, eller gi til en bekjent som kan litt.

Det kommer stadig virale videoer på nett hvor folk snakker om hvor urimelig, ja nesten grådig, det kan være at fotografer ikke vil gi fra seg råfiler, og samtidig kommer det videoer fra fotografer som snakker om hvorfor de ikke gjør det. I dag er det min tur å snakke om det.

Sett fra fotografens perspektiv

Så hvorfor vil ikke fotografer gi fra seg disse filene? Hvorfor er det så krise? Hvorfor kan noen av oss, meg selv inkludert, be om en sum for råfilene som på overfalten kan sees ganske dyr ut? Mine grunner er som følger:

1) Redigeringen er en av de viktigste leddene i den kreative utfoldelsen som er fotografi i dag. Halvparten av gleden i jobben er ikke bare å ta bildene, det er å forme resultatet etterpå til det polerte produktet det til slutt skal være. Å bare skulle ta bildene og så overlevere råfilene dreper mye av gleden i jobben for oss. En god del av timene vi fakturerer er også heller ikke bare selve fotograferingen, det er tiden vi bruker på redigering etterpå. Hvis vi ikke redigerer og kunden forventer en nedgang i fakturering som følge som skal reflektere dette, er det mange fotografer som ikke vil oppleve det som verdt det. Dagen vi legger av til fotograferingen kunne tross alt da heller vært gitt til noen som var interessert i alt vi kan tilby.

2) Det er mange fotografer der ute som alle tar fine bilder. Det ene vi har opp ermet våres for å skille oss fra resten er redigeringen, så det er viktig at vi kan selv personlig stå for resultatet. Om vi tar bildene og leverer råfilene, og kunden får en annen person til å foreta redigeringen, er det den andre personens uttrykk som kommer frem i bildene. Ikke vår. Det er ikke lenger representativt for hva vi leverer som kreative aktører.

3) Alle fotografer har startet fra bunn av. Vi har bygget opp portefølje oppdrag etter oppdrag, og porteføljen er 80% av grunnen til at vi får flere oppdrag. Hvis en kunde får råfiler og redigerer bildene sine selv, poster dem på sine sosiale medier, og krediterer oss for fotojobben med tag i posten, ser det i høyeste grad ut som at det er vi som står for kundens redigering. Det gir et feilaktig inntrykk av hva som er vårt “brand” og hva vi leverer, og kan få det til å se ut som at vi plutselig har skiftet stil eller har ustabil stil. Det kan i verste fall skade vårt renommé.

4) Hvis en kunde skulle fått råfiler for å redigere selv ville de fleste fotografer ikke ønsket at de ble kreditert for bildet etterpå, nettopp av grunnen nevnt i punkt 3. Da forsvinner et av de virkelig hjelpsomme markedsføringsmetodene våres. Folk som kjenner våre kunder og som liker det de ser når våre kunder poster bildene er ofte noen av dem som når ut til oss senere for andre oppdrag. Slike kontakter kalles gjerne “leads”. Markedsføring koster tid og penger, og er en kontinuerlig konkurrasne med andre fotografer som markedsfører seg. Å gi fra seg råfilene er med andre ord ofte som å gi fra seg disse leadsene, noe som ikke bare kan være tapt inntekt, det kan være ekstra utgifter vi kunne spart oss for ettersom vi må betale for annonsering når vi mangler den økte eksponeringen.

5) En siste sak er at opphavsretten begynner å skurre, men er også en litt ekstrem ytter-case. Råfilene ansees som “fingermerket” til et bilde og har man filene er det ingen som betviler at du har opphavsretten til dem. En annen person kunne sendt et av disse bildene til en konkurranse eller noe annet slikt, og tjent på fotografens arbeid. Ved spørsmål om opphav kan de fremdeles vise til råfiler og ingen ville betvilt at de var den opprinnelige skaper av åndsverket. Dette faller inn i en viss gråsone når argumentasjoner rundt at redigering er en like stor del av den kreative prosessen som å ta bildet er og er hvorfor jeg tar opp dette punktet helt til sist, men uansett om det finnes motargumenter til dette så er det gjerne med på å farge fotografens følelser knyttet til problemet.