Komplekser til besvær
Vi har alle ting med utseendet våres som vi ikke setter spesielt pris på. De fleste av oss har kanskje røpet hva et slikt kompleks er til en venn eller venninne og fått til svar: “Hæ? Det har jeg aldri tenkt på en eneste gang, og selv når du sier det nå så ser jeg det ikke.” Da har vi veldig lett for å tenke at det bare er noe de sier for å være snille, men sannheten er at i de aller fleste tilfeller så vil svaret være genuint ærlig.
Mange bilder tas uten at motivet er klar over det og man kan ikke alltid presentere seg fra vinklene man foretrekker.
Det er helt normalt at det er deler av vårt utseende som vi har hengt oss opp i til den grad at det er det første vi ser etter når vi ser et bilde av oss. Svært mange kan føle det som en påminnelse av noe de knytter misnøye til, og det kan gå såpass langt at de kan bli lei seg av å se det.
De fleste bilder som tas av oss er bare uformelle selfies eller gruppebilder for å minnes en hyggelig kveld ute for eksempel. Disse bildene er det ikke så farlig med, men forestill deg hvordan det kan oppleves om det gjelder bildene du har investert i fra ditt eget bryllup. Du mottar bildene fra dagen din og ser brått at den ene tingen du ikke kan fordra ved deg selv har frontseteplass på over halvparten av bildene av deg.
Dette skjedde med noen jeg kjenner. Jeg skal ikke legge ut med navn eller noen eksempler som kan henge ut hverken kunden eller fotografen, men min bekjente opplevde misnøye til en stor andel av bildene hun fikk levert. Fotografen så ikke ut til å ha gjort særlig til forsøk på å komplimentere eller skjule ting min bekjente hadde komplekser for. Det var veldig hardt for henne å se bilder fra bryllupet sitt som hun mente gav inntrykk av at hun hadde tatt seg dårlig ut på dagen sin. Det stemte at bildene kunne vært tatt på en mer komplimenterende måte, men fordi hun hadde komplekser for dette så ble bildene oppfattet av henne som veldig mye mindre flatterende for henne enn de var. Dette er et av de store problemene med komplekser. Vi som utenforstående ser ikke hva personen med kompleksene ser.
Hvordan kunne dette skje når fotografen var både erfaren og dyktig? Det er som med alt flere faktorer. En av dem er nok at fotografen gjorde et par valg for fotograferingen som kanskje burde vært unngått, men det kunne vært unngått om den viktigste aspektet av et oppdrag hadde vært bedre: Kommunikasjon.
Min bekjente antok at det var klokkeklart at tingen hun hadde komplekser for var et åpenbart problem som enhver fotograf ville se og skjønne at burde skjules eller ta høyde for. Det vil nok mange være enige i at ikke er en urimelig antagelse å ta. Fotografen på sin side antok at min bekjente ikke brydde seg om denne detaljen fordi den var ikke fremtredende og hun fremstod som en veldig sterk og selvsikker person som ikke ville bry seg om det. En antagelse som i sitt utgangspunkt er et kompliment til personligheten og utstrålingen til min bekjente, men som landet feil i dette tilfellet.
“When you assume, you make an ‘ass’ out of ‘u’ and ‘me’”
Antagelser er en vanskelig sak. Korrekte antagelser sparer tid, penger og energi. Gale antagelser gjør det motsatte, og kan legge til en hærskare av andre negative opplevelser. I mange tilfeller er de nødvendige, men det er visse ting man ikke bør anta for mye på.
Dette med kroppskomplekser er en av tingene jeg tar opp i kundemøte for alle som ønsker enten bryllupsbilder eller portretter fra meg. Det har ikke noe å si om kunden er sjokkerende vakker og jobber som profesjonell modell. Alle kan ha noe de ikke setter pris på ved seg selv, og det kan være hva som helst. Da nytter det ikke for meg å si “men du er jo så vakker, det er ingen som ser den tingen du ser som noe negativt”. Komplekser har fint lite med virkeligheten å gjøre, og langt mer med psykologi å gjøre. Det skal mye mer til enn oppfatningen til en tilfeldig fotograf for å snu på det. Man kan som fotograf mene at alle er vakre på sin egen måte, men realiteten er at folk har sin egen måte de foretrekker at de presenteres på, og det skal man respektere.
Noen ganger kan til og med en skavank være noe en person legger stolthet i. Et eksempel på dette var en mann jeg skulle fotografere portrett av som hadde et stort og dramatisk arr over kinnet. Jeg foreslo at han kunne snu seg slik at vi fikk mer av det andre kinnet vendt mot kamera, og kanskje brukte lys til å legge noe skygge på siden med arr. Han takket nei, og ønsket faktisk at arret skulle komme mer frem. Han fikk det i en stygg bilulykke og bar det nå med stolthet som et bevis på noe han hadde overlevd. En påminnelse om noe han hadde vært igjennom, og hvordan ting kan gå fort galt i livet.
Det må også sies at denne praten i kundemøte på ingen måte vil medføre at det aldri kommer et eneste bilde som kanskje ikke er det aller mest flatterende bildet. Det vil i mine øyne ikke være det som er viktig heller. Det er portrettenes jobb å fremstilles slik. Alle de andre bildene skal fange stemning, humør, hendelser og historier. Kan jeg velge så vil jeg naturligvis velge den mest flatterende versjonen av det, men ellers må forfengeligheten vike for viktigheten av å fange dagen.
Hvis jeg er klar over hva kunden aller helst vil unngå så kan jeg vite mer om hvordan jeg skal gå frem. Jeg kan passe på at jeg ikke fotograferer med for lav brennvidde, eller at lyset alltid helst skal komme fra en bestemt vinkel. Kanskje jeg skal fokusere på at jeg skal bruke høyden min til å få bildene så mye så i en noe nedadgående vinkel, eller at jeg skal huke meg mer ned. Det er mange teknikker man kan bruke for å legge fokus der man vil ha det, og dette er tilnærmet umulig å gjøre når bildene først er tatt. Det er derfor jeg tar det opp i kundemøte, for etter oppdraget er det for sent, og jeg blir fryktelig lei meg om kunden ikke liker hva jeg leverer. Da har jeg rett og slett mislykkes.